Edvard Odinsen Lyng, min farfar (bildet), ble født 13.07.1884. Han vokste opp i Malvik sammen med 4 søsken, Anna Oline, Iver Olaus, Signe Ovedie, og Karl Ludvig. Søster Inga Serine døde en måned etter Edvard ble født. Hun ble bare 3 år. Familien bodde til å begynne med i Auntrøa, senere Vikhammergjerdet. Ved Iver`s dåp i 1876 er farens (Odin) yrke "jernbanearbeider". Anlegget på Meråkerbanen startet i 1875, så han har sikkert jobbet der. Senere jobbet han også ved Ranheim papirfabrikk som startet sin virksomhet i 1884. De flyttet til Bjørnstadbakk ca 1881. I Malvik bygdebok står det: "Ole Johansen Engan fra Orkdal gift med Agnes Evensdatter Hårstad rydda og bygde her (Bjørnstadbakk). Han kjøpte et gammelt bur og bygde stue av, og i grenda gikk han under navnet "Ola Buri". Husmannsplassen var ikke stor, i 1865 står de registrert med 1 tønne poteter. I 1875 hadde plassfolket fått 1 ku, 1 geit og 1 svin og de sådde en 1/2 tønne blandakorn og satte 1 tønne poteter. Familien står ikke oppført i folketellinga i 1891. Mye tyder på at de er fraflytta stedet før 1881, da Odin Lyng med familie er bosatt her fra det tidspunkt." Edvard Lyngs aner kan lastes ned HER.
 

I 1903 ble det bestemt at laget skulle sette opp eget forsamlingshus. I byggekomiteen ble blant andre Iver Lyng innvalgt. Det tok lang tid å realisere dette. I mars 1924 sto Vidarhall ferdig. Da var Ludvig Lyng medlem i byggekomiteen. I 1926 var han formann i laget. I forbindelse med åpningen av Vidarhall skrev Ludvig følgende:

Det eldste idrettslaget i Malvik er "Markabygdens Skilauparlag" som ble stiftet i 1902. Den eldste protokollen fra laget er fra 1908. Av den går det fram at Iver Lyng ble valgt til formann den 5. April. Med seg i styret hadde han også broren Edvard. Også idrettslaget bygde sitt eget hus. Huset ble innviet i 1917 og fikk navnet "Myrvang". Også her var Iver med i byggekomiteen. Ludvig var medlem i Markabygda hornmusikk som ble stiftet i 1930. I 1942 ble navnet Malvik musikkorps.

Anna Oline var den eldste i søskenflokken. Hun fikk sønnen Paul Olaf 28.juni 1896. Barnefaren var Karl Henrik Havdal. De ble senere gift. I 1899 fikk de sønnen Severin. Ved folketellingen i 1900 bor Anna på gården Fevold. Karl er ikke der. Han er muligens på jobb et annet sted. I 1903 emigrerte familien til USA. De reiste med skipet "Tasso" til Hull og videre med tog til Liverpool. Den 26. mai fortsatte de med "Carpathia" (se bildet), og ankom New York 8. juni. "Carpathia" er forøvrig det samme skipet som i 1912 tok opp overlevende etter "Titanic`s" forlis. De reiste til Sioux City i staten Iowa, hvor Anna hadde 2 tanter,- søstrer av hennes mor. De emigrerte tidlig i 1880-åra. Mere om disse familiene på siden "UTVANDRING".

Siri Gurina Iversdatter Bjørnstadtrø, mor til Anna Oline og min oldemor (bildet til venstre), kom fra husmannsplassen Bjørnstadtrø (også kalt Brubakken). Hennes foreldre Iver Sivertsen Bjørnstadtrø og Elen Serina Leistadhaug bygslet denne plassen. Siri`s farfar var husmann på Leistadgjerdet i 1801. Hans dødsbo besto av: 1 stuebygning med kammer og kjøkken tekket med bark, 1 stabbur tekket med bark, 1 fjøs med låve og skur under ett tak. Buskapen var 2 kyr og 2 sauer. (Malvikboka). Siri`s farmor Beret Iversdatter kom fra gården Bromset.

Siris bror Sivert fikk en trist skjebne. Se HER

Odin Gerhard Olaussen Lyng, far til Anna, Iver, Edvard og Ludvig (bildet til venstre), ble født i Trondheim 13.05.1851. Hans foreldre var Olaus Andersen Lyng fra Verdal og Oline Holm fra Trondheim. Odin var født utenfor ekteskap, og vokste opp hos fosterforeldrene Nils Jacobsen og Marit Jonsdatter Grønbergshaug på Vikhammerløkka, som var husmannsplass under Vikhammer Nedre. Han ble senere gift med Siri Gurina Iversdatter fra husmannsplassen Bjørnstadtrø. Plassen lå under gården Bjørnstad Søndre, bare noen få hundre meter fra Bjørnstadbakk som de bygslet fra ca.1880 og kjøpte i 1905. De ga plassen navnet Granli. Kjøpesummen var 1400,- kroner. Da Odin jobbet på Ranheim papirfabrikk, gikk han frem og tilbake fra Malvik. Det ble nok lange dager, gårdsarbeidet måtte vel gjøres på kveldstid. Odin døde 25. november 1942. En kjenning eller nabo skrev DISSE ORDENE.

Det har vært spekulert i farskapet til Odin. Følgende historie gikk på folkemunne i Malvik: Iver ble en gang spurt hvem som var hans bestefar. Han skal ha svart: "det er en militær fra Verdal, men egentlig er det svenskekongen". Det ble hevdet at Odin var et resultat av kongens reiser i landsdelen. Denne historien skal også en gang ha vært gjengitt i Malvikbladet. Det er vel egentlig lite tvil om farskapet. Det er dokumentert og familielikheten er vel ikke ubetydelig. Odin til venstre og Olaus til høyre.

Olaus Andersen Lyng ble født 04.05.1827 på gården Indal Øst i Verdal der moren Kiersti Olesdatter var i tjeneste. Hans far var Anders Rasmussen. Faren var gift med en annen kvinne da Olaus ble født. Moren Kiersti Olesdatter ble i 1829 gift på nabogården Vester-Åsan i Inndalen. Her vokste han opp sammen med halvsøsknene  Andreas og Kristianne. Olaus flyttet til Trondheim i 1847, han brukte da Andersen som etternavn. Lyng-navnet tok han i bruk etter at han kom til Trondheim. Jeg har ikke klart å finne noen direkte linje til Lyng-gårdene i Verdal. Søsteren Kristianne ble gift med en husmann på Lyngsøra. Senere kjøpte hennes ektemann gården Lyngsmo. Om dette er forklaringen på Olaus bruk av Lyng-navnet er uvisst. I Trondheim traff han Oline Holm som var datter av en militær ved navn Arent Olsen Holm. Han var født i Meldalen. Mor til Oline het Gunnhild Knudsdatter Nardo, og var født i Trondheim. Familien brukte navnet Sørholm ved hennes dåp, men endret det senere til Holm. Oline ble bare 24 år gammel. Hun døde i Trondheim 27. februar 1852.  Følgende står å¨lese i klokkerbok for Trondhjem Domkirke 1852:
"Fredag den 5. mars begravdes pige Oline Holm, død 27de februar af typhus, 24 aar gammel i fattigjord". Olines DÅP og DØDSFALL.

Olaus giftet seg med Laura Anette Urland i Trondheim den 12 november 1854. De fikk sønnen Carl Ludvig i 1855. Han døde allerede i august samme året. Marie Antonette ble født i 1856 og en "ny" Carl Ludvig i 1859. Senere kommer Oskar August i 1862 (døde like etter fødsel), og Ragnvald Antonus i 1863. Olaus titulerte seg musikkorporal, senere musikkoffiser. Ved folketellingen i 1865 er Laura separert. Hun bor med sine barn i Westre gade 26, (Erling Skakkes gate). I desember 1865 får Olaus en sønn med Martha Haugan. I følge kirkeboken er det barnets far som melder fra til presten. Det er anført at dette er hans "første leiermål" (barn utenfor ekteskap), noe som er uriktig, da Odin Gerhard Lyng er hans første barn utenfor ekteskap. Barnet blir døpt Carl Theodor Odin Lyng. Jeg har ikke funnet etterkommere av denne gutten. Ved hans konfirmasjon i 1880 står det i kirkeboken om barnets far: "sergeant, nu kontorist, separert mand". Ut fra dette ser det ut som om Olaus Lyng muligens sluttet i militæret og fikk annen jobb. De siste årene av sitt liv bodde han i Prinsens gate 11. Hans tittel var "oppsynsbetjent". I kirkebok for Trondheim Domkirke står det: "Fraskilt mann, forhenværende sergeant Olaus Lyng" døde 7. oktober og ble gravlagt 12 oktober 1897. Han ble 70 år gammel. Dødsannonsen i Adresseavisen 8. oktober 1897 ser du her

April 2021: Ved en tilfeldighet kom jeg over enda et forhold som resulterte i barn utenfor ekteskap for Olaus Lyng. 16. februar 1853 fikk han tvillingdøtrene Olinda Albertine og Olberte Christine med Albertine Kristine Bruhn. Følgende står å lese i kirkebok for Vår Frue kirke ved dåp av tvillingjentene: "Faderen angivet at være Ungkarl og Visecorporal ved 1.ste Gev: Comp: Olaus Andersen Lein, i Qvarter hos Enkemadame Lein i Kongensgade. Moderen er Pige Albine Kristine Bruhn, der er kommen fra Tromsøe med Præsteattest, har senest tient hos Consul Huitfeldt, ligger nu under cuur paa Sygehuset, men har født Børnene hos Musketer John Brenne i Skradikveita. Saaledes opgivet af Konen Marie Brenne, med tilføiende at dette er hendes andet begangne Leiermaal med forskjellige Personer, samt at hun veed at ogsaa han har begaaet et Leiermaal før, med en anden Person".

Han bruker Lein til etternavn, antagelig fordi han leier husvære hos enkemadam Lein. Ved Olindas konfirmasjon står riktig navn «sergeant Olaus Lyng». Albertine Bruhn blir i 1857 gift, og får en sønn med bødtkermester (tønnemaker) Peter Olaus Vold. Datteren Olinda er pleiedatter hos skipper Johannes Olsen Wæske og hustru Berit. Hun blir gift med Erik Hugaas 11. desember 1870. Det blir et kort ekteskap da hun dør 16. juli 1872 av tæring. Tvillingsøsteren dør hos de samme pleieforeldre 26. august 1853 bare 1/2 år gammel. Tvillingene var tanter til søskenflokken Lyng i Malvik, (Edvard og hans søsken).

Selv om ekteskapet mellom Erik Hugaas og Olinda Lyng ble kort, fikk de to barn. Barna døde kort tid før moren. Sønnen Arne Johannes født i 1870, døde i april 1872. Ti dager før moren, den 6. juli samme år, døde Bertha Astrid Marie bare 2 1/2 måned gammel. Erik mistet altså to barn og kone i løpet av tre måneder.

Under ser man kunngjøringen av dødsfallene i Trondhjems borgerlige Realskoles Adressecontoirs-Efterretninger 8. mai og 31. juli 1872.

.

Bildet under viser Olaus Lyngs partnere og barn. Hele hans etterslekt finner du i SLEKTSTREET.

Marie Antonette ble gift med Johannes Olsen Vigum (utklipp til venstre). Han var fyrvokter og oppsynsmann for militæret på Munkholmen i 50 år, til han gikk av i 1927. De fikk barna Carlo Antonio Wilhelm og Frithjof August. Ved folketellingen i 1875 bor Laura sammen med datteren Marie Antonette og hennes familie i Munkegaten 6, (forsvarets bygning øverst i Munkegaten). Marie Lyng døde i 1878, bare 22 år gammel. I 1879 giftet Johannes Vigum seg med Gabrielle Marie Odlaug. Hun var nok en venn av familien da hun i 1877 er fadder for Frithjof August. I 1890 får Johannes og Gabrielle Marie en sønn - Harald Gabriel.

Odin Lyng kjente nok til sine halvsøsken i Trondheim. Han døper sin egen sønn Karl Ludvig, samme navn som hans halvbror, neppe tilfeldig. Jeg vet også at det rundt århundreskiftet var god kontakt mellom familiene Vigum og Lyng, selv om Marie Lyng døde mange år før. Carlo skal ha vært hyppig gjest i Malvik. Han var også kjent for å være en dyktig musiker.

 Under ses et kort skrevet av Carlo Vigum til hans søskenbarn Iver Lyng i Malvik. Av teksten forstår jeg at Carlo er fotografen. Motivet er småbruket Granli (tidligere Bjørnstadbakk.)

Jeg arvet et maleri av småbruket Granli. Det er signert "S. Undseth". Jeg vet ikke når det er malt, men både nystua og gammelstua står. Jeg vet ikke når gammelstua ble revet. Klikk på maleriet og du får se det i større format.

Som tidligere nevn var Olaus Andersen Lyng født utenfor ekteskap. Faren, Anders Rasmussen var født 10. september 1805. Sitat fra bygdeboka "Heimer og folk i Leksdalen":

Husene på plassen Langsveet lå på samme sted som nåværende Fikseaunet. Den første husmann på denne plassen var Anders Rasmussen, som kom dit rundt 1830. Det fortelles at Anders kjøpte og reiv ned stua på den nedlagte plassen Langsveet under Skrove nedre vestre og bar tømmeret til Fikse og tømret opp stua på nytt. Han tok også med seg plassnavnet Langsveet derifra. I 1885 ble plassen fradelt Nord-Fikse og skyldsatt for 1 ort 14 skilling og solgt til tidligere husmann på Langsveet, Anders Andersen, for 600,- kroner, skjøte datert og tinglyst 2. mars 1886. Heimen fikk da navnet Fikseaunet".

Anders Rasmussen ble gift med Magnhild Ellingsdatter. I dødsregisteret fra Verdal står det ved Magnhilds død skrevet: "fattiglem, født på Skrove" Livet som husmenn var nok ingen dans på roser. Anders og Magnhild fikk barna Anders, Ellef og Sivert. De er halvbrødre med min generasjons tippoldefar Olaus Andersen Lyng. I 2002 fikk jeg høre følgende historie om Sivert, (teksten er avskrift fra boka "Heimer og folk i Leksdalen":

Sivert dro til Sverige allerede i 1849, knapt 18 år gammel, da han slo seg sammen med ”hemmansagarens” Erik Gudfastsson fra Myckelås i Mørsil og reiste til Jæmtland. Gudfastsson var handelsmann og drev stor handel og kjøring over grensa midt på 1800-tallet, og rådde over blant annet husene på Stubbe i Inndalen og hadde depot der.

I Jæmtland tok Sivert seg gårdsarbeid hos forskjellige bønder i Mørsiltraktene, og arbeidet dels som skomaker, et yrke han hadde lært seg heime i Leksdalen. Sommeren 1856, mens han arbeidet hos en bonde i Øra vattnet i Stugun, ble han kjent med ei svensk jente, Maria Larsdatter fra Lit, og de ble enige om å gifte seg i julehelga. Høsten 1856 bodde de hos Marias foreldre ved Lit kirke, og det var meningen at det skulle lyses for dem i kirka den 14. desember.

Lørdag 6. desember bega Sivert seg på nytt til Øravattnet, hvor han skulle hente sin tilkommendes flyttningsattest og samtidig skaffe nødvendige varer og ting til det forestående bryllupet. Denne reisa skulle bli hans vanskjebne.

Underveis kom nemlig Sivert i dystre tanker. Han begynte å tenke over at når han som enslig ungkar hadde hatt vanskelig for å forsørge seg, hvordan skulle det da bli når han fikk ansvar for flere? Han hadde påtatt seg en del gjeld bl.a. skyldte han penger til en kar ved navn Olof Heggstrøm fra Ångermannsland, som da bodde i Øravattnet. Nå hadde Heggstrøm tenkt på å reise heim til Ångermannsland og hadde begynt å inndrive sine utestående fordringer, og Sivert hadde lånt 30 riksdaler av visepastoren i prestegården i Lit for å betale gjelda til Heggstrøm. Olof Heggstrøm var kjent for å være godt situert, og Sivert bestemte seg nå for å rydde Heggstrøm av veien, både for å bli kvitt gjelda og samtidig skaffe seg en startkapital til ekteskapet med Maria.

Etter at besluttningen var tatt. oppsøkte Sivert først en kar fra Greningen, som tidligere hadde lånt han en pistol. Nå spurte Sivert om han fikk kjøpe pistolen, og oppga som grunn at han hadde bruk for den til å skremme varg på veien til Øravattnet. Han fikk ikke kjøpe pistolen, men fikk fortsatt låne den, og fortsatte fram til Øravattnet. Der møtte han Heggstrøm og betalte gjelda. Deretter ga han seg god tid til å skaffe seg rede på hvilken vei Heggstrøm ville velge på reisa til Ångermannsland. Han fikk vite at Heggstrøm hadde bestilt skyss til Mårdsjøen, og at han der tenkte å kjøpe seg en hest for å fortsette reisa med. For å lure Heggstrøm med seg mot Lit, fortalte Sivert han at en hest var rimelig til salgs i Heggenås. Heggstrøm beit på bløffen og bestemte seg for å reise til Heggenås lørdag 13. desember, og han ba også Sivert om å slå følge.

Etter at de hadde tilbakelagt tre fjerdedeler av veien mot Heggenås, provoserte Sivert svensken ved å kreve han for 24 skilling for skomakerarbeid. Som forutsett nektet Heggstrøm å betale. Under krangelen som deretter oppsto, tok Sivert fram pistolen og slo ned Heggstrøm med den. Undre slagsmålet gikk pistolen i stykker, men Sivert fortsatte mishandlingen med ei knust flaske som han skar opp offeret i ansiktet med. For å skjule forbrytelsen, dro Sivert offeret bort fra veien. Han forlot Heggstrøm i døende tilstand etter at han hadde tatt pengene hans samt ei notisbok som han fant i klærne hans.

Etter fullbyrdet udåd gikk Sivert tilbake mot Greningen. På turen var han innom ei høyløe, der han vasket av seg blod og skiftet bukse. I Greningen var han innom flere bondegårder og kjøpte noe rug og en gris, samt betalte 4 riksdaler til eieren for pistolen, som han sa han hadde skutt i stykker.

I firetida neste natt gikk Sivert tilbake til åstedet for å se hvordan det sto til med Heggstrøm. Han var da død, men før døden hadde innhentet han, hadde han slept seg et stykke nærmere veien enn der hvor Sivert hadde forlatt han. Sivert slepte han igjen bort fra veien, la liket bak en stein og dekket det med snø. Deretter gikk han på nytt til Greningen, hvor han kjøpte smør hos en bonde, og hvilte ut til neste dag, søndag 14. desember. Da dro han til sin forlovedes heim i Lit. Samme dagen betalte han også tilbake de 30 riksdalerne han hadde lånt av pastoren.

Mordet på Olof Heggstrøm ble oppdaget allerede dagen etter ugjerningen, og Sivert ble umiddelbart mistenkt. Han ble arrestert av kronolensmannen allerede natt til mandag 15. desember. Han nektet først, men etter at Heggstrøms notisbok og en større sum penger ble funnet i jakken hans, nyttet det ikke lenger å nekte, og han erkjente seg til omsider skyldig i overlagt drap for vinnings skyld.

Ved ekstraordinært ting i Lit tinglag den 30. desember 1856 ble Sivert Andersen funnet skyldig i ran og drap, og han ble dømt til å miste livet ved halshogging. Underrettens dom ble overprøvd av Svea Hovrett, som 9. februar 1857 stadfestet dødsdommen.

Men Sivert hadde ennå ikke gitt opp håpet om å unnslippe bøddelens øks. To ganger forsøkte han å rømme fra fengslet i Østersund, og to ganger søkte han forgjeves benådning hos Kongen. Det siste avslaget fikk han 12. februar 1858, og dommen ble fullbyrdet 4. mai samme år.

Henrettelsen av Sivert Andersen foregikk etter et bestemt ritual. På den tida var det en regel som bestemte at dødsdommer skulle fullbyrdes på grensa mellom to sokn. Like ve den gamle landeveien, ved Høgbroforsen i elva Hårkan var det rydda og gjerdet inn en rund plass i skogen, og mye folk hadde samlet seg for å overvære den makabre forestillingen. Blant annet hadde skolebarna i soknet fått fri for å være til stede!

I forbindelse med henrettelsen ble det solgt et lite skrift som Sivert Andersen hadde forfattet: ”Afskedsord wid befrielsen från fengslet på min dødsdag”. Skriftet var kommet i stand ved prestelig bistand, og ble solgt til inntekst for Siverts etterlatte datter, som hans forlovede Maria Larsdatter fødte 5. april 1857, mens Sivert satt fengslet. Barnet ble døpt allerede dagen etter fødselen.

Mange år etter den dystre og makabre hendinga ved Høgbroforsen ble det av ukjente reist et trekors på henrettelsesstedet, og ukjente har også opp gjennom tida pyntet korset og plassen med løvkranser og blomster. Seinere ble det brakt på det rene at det nok var Sivert Andersens datter som sto bak dette, og at det også var hun som satte opp trekorset en gang i 1920-åra. Hun skal også ha vært på plassen så sent som i 1933.

Men med åra forfalt det gamle trekorset, og fra 1971 tok Lit`s Hembygdforening hånd om plassen. Et nytt trekors ble reist, og ei kobberplate forteller at her foretok riksbøddelen den siste henrettelse i Jemtlands len. En verdaling skulle bli den siste.

Slike historier gjør slektsforskningen spennende. I oktober 2003 dro jeg til Lit (ca. 2 mil fra Østersund). Da jeg spurte etter retterstedet, fikk jeg inntrykk av at dette var velkjent hos lokalbefolkningen. Jeg kjørte nordover langs riksvei 45, og på høyre side like før Høgbroforsen så jeg en avkjørsel og noen skilt i skogkanten. Derfra var det ca 400 meter å gå til retterstedet. Legg merke til kransen som fremdeles henger på korset. Ukjente legger fremdeles krans der hver midtsommersaften.

Et oppslag forklarer hva som har skjedd. Det står blant annet hvordan en god bøddel skal utføre handlingen. I dette tilfellet var han ikke heldig, da han etter hugget måtte skjære hodet løst fra kroppen.

Men det var ikke bare Sivert som fikk en slik tragisk slutt på livet. I 2008 fikk jeg nye opplysninger om hans farfar Rasmus Ellingsen fra Sulstuen (min generasjons 3. tippoldefar) i Verdal. Historien er gjengitt i boka "Heimer og folk i Inndalen og Sul":

Dette skjedde sommeren i 1835. Familien var i fattige kår og manglet mat, og etter at Rasmus i fjorten dager hadde gått omkring i bygda og forgjeves hadde søkt arbeid, drog han om kvelden den 20. juli ut på en skjebnesvanger tur et par mil til fots fra Leksdalen og helt opp til Fagerlivollen oppe i Sognavola mellom Inndalen og Sul, som denne sommeren var seter for noen gårder i Leirådalen, og han ankom dit tidlig neste morgen. Hva som skjedde der oppe, fortalte den 68-årige setertausa Marit Eriksdatter Spandvaldet om i den påfølgende rettssaken. For lesbarhetens skyld er forklaringen hennes gjengitt i vår tids språkdrakt:

Marith Eriksdatter Spandvaldet eller Jermstadvaldet, 68 år gammel. Hun forklarte, at om morgenen den 21. f. m. ved 6-7-tiden holdt hun på i fjøset på Fagerlivollen på Sulfjellet, der hun i sommer røkter klagerens og fleres krøtter. Hun merket da at noen stengte fjøsdøra for henne med en staur, ogt ble var at en person gikk inn i masstua. Hun smøg seg ut gjennom fjøsgluggen og gikk etter ham. Ved ankomst til kjelskjolet og masstua traff hun på personen, som hadde svertet ansiktet og forøvrig forsøkte å skjule ansiktet sitt. Han hadde lue på hodet og såvidt erindres et blått halstørkle, hvordan han ellers var kledd erindres ikke, med han så ut til å være noe aldrende og hadde en skade eller et arr på høyre hånd. Hun kjenner anklagede så mye fra før at hun skal kunne skjelne ham fra et annet menneske, men tør likevel ikke med bestemthet påstå at det var han som forøvde den anmeldte misgjerningen, fordi han som sagt hadde forsøkt å gjøre sig ukjennelig. Ved ankomsten til kjelskjolet bad hun personen på mat, hvis han var sulten, men bad ham for Guds skyld å ikke røve osten hun hadde laget. Til det svarte han under bannskap, at "han skulde gi henne mat, han", og tok deretter tak i henne, kastet henne ned på golvet, som var av stenheller, og dro henne så etter håret over setervollen og inn i fjøset og stengte døra, etter å ha mishandlet henne ved å trampe på henne og slå henne to ganger med nevene og en gang i hodet med en øks. Øksa som han brukte, tilhører setra og var oppbevart i et skur eller en gang imellom masstua og kjelskjolet. Personen gikk deretterpå nytt inn i masstua, og i en stripet sekk som han hadde med seg, tok han med seg følgende varer:

1: tilhørende Peder Johnsen Trøgstad: 7 hvitoster, 1 mysost på ca. 1 mark, 20 leiver flatbrød, 1 fleskestykke på ca. 5 eller 6 merker og 1 pel brennevin.

2: tilhørende Anders Eklosveet: 1 mysost, 1 hvitost og 9 eller 10 merker smør.

3. tilhørende Ellef Skrove: 1 hvitost, en dall med ca. 4 potter fløte eller rømme, og 1 dall med smør.

4. tilhørende Lars Togstad: 1 hvitost og 20 merker smør.

5. tilhørende Elias Olsen Trøgstadvaldet: 1 hvitost.

6. tilhørende henne selv: 1/8 merker tobakk.

Etter at hun fra fjøset hadde sett at røveren dro til skogs med tyvegodset, og hun på nytt hadde kommet seg ut av fjøset gjennom gluggen, ble hun på nytt oppmerksom på røveren, som under banning forfulgte henne helt til hun kom seg inn i skogen. Etter at forbrytelsen var skjedd fikk hun tak i gjetergutten ute i marka, og han ble sendt til bygds for å varsle om det som hadde skjedd.
Rasmus ble ganske fort mistenkt for ugjerningen, og de gårdbrukerne som eide tyvegodset tok saken i egne hender, troppet opp heime hos ham for ransaking, og etter at de hadde funnet endel av varene, overleverte de ham til lensmannen. Rasmus ble deretter stilt for retten, anklaget for ran (røveri) og dømt til åtte års straffarbeide i Trondhjems Tukthus. Om han seinere fikk enda strengere straff i overretten, er ikke kjent, men han var kalt "slave nr. 116" da han døde på Trondhjems hospital 5. januar 1845. Som dødsårsak er oppgitt "brystsvaghet". Hvor Lisbet bodde resten av livet, er ikke kjent.
I avhøret i retten opplyste Rasmus at han og Lisbet hadde 10 barn, hvorav fem levde i 1835. Bare 8 finnes i dåpsregistret, så de to manglende er kanskje dødfødte, eller så har han også tatt med de to som han hadde utenom ekteskapet.

Her ser du Rasmus dødsannonse fra Trondhjems hospital. Legg merke til at han er skrevet som "slave No. 116"

Min generasjons 3. tippoldemor Stina Håkesdatter kom fra Neskott i Jämtland, og var født i 1782. Hun var mor til Kiersti Olesdatter, dvs. mormor til Olaus Andersen Lyng. Hennes første barn Karen ble født i1800, Kiersti ble født i 1805, samme året som Stina giftet seg med Ole Olsen Ner-Skrove. Ole oppgis å være soldat ved datteren Kiersti`s fødsel. Livet var nok ikke enkelt for denne familien. De flyttet ofte rundt på forskjellige gårder. Ole døde tidlig (før 1814). Dette var en vanskelig tid i Norge, stor nød og mangel på mat. Da Stina ble enke ble hun bortvist fra Verdal. Følgende sto å lese i lokalbladet Helgådalsnytt i 1989:

Stina var nok oppkalt etter sin mormor Christina Ekmann. Stinas liv var nok ingen dans på roser. Mannen Ole må ha dødd i 1813/14. Årene mellom 1801 og 1813 var barkebrødår med krig sykdom og mange døde. Stina og Ole har flyttet mye. De har mellom anna bodd på Ner-Fåra, Skrovemælen, Ydse, Sem. I 1815 er Stina på Solberg østre og Øra. På grunn av flyttinga har nok ingen av fattigkretsene vedkjent seg henne. Så fattigstyrelsen i Verdal har nok sendt Stina med sine 2 yngste barn tilbake til Neskott (ca. 2,5 mil hitenfor Østersund), der hennes far da bodde, en strekning på ca. 20 mil. Malena var da 8-9 år og Ole 1-2 år. Socknens fattijon`s protokoller sier "Hitkommen från Norrige, utsagd af socknen tvistas om henne" Senere er det skrevet "Enligt Kommers Collegies Utslag på Socknemannens Besvær, blev enkan Stina med sina barn afsænda til Wærdalen uti Norrige i Septr Månad 1820". Protkoller fra denne tiden finnes ikke i Verdal. Hva tanker Stina hadde der hun gikk den lange vegen over skog og fjell tilbake til Verdal, kan vi bare tenke oss i. Lange strekninger bar hun nok minstebarnet på "påsarygg". Utvist fra sine barndomsbygder Jæmtland og uønsket i Verdal. Senere har vi ikke noen opplysninger om henne før hun døde i 1835 på Indalsvald, kanskje hos dattera Kjersti i Åsan.

Verdalsboka «Heimer og Folk i Inndalen og Sul» nevner at Stina ble dømt til 6 måneders tukthus pga heleri. I Trondhjems Tugthusprotokoll står følgende:

"Stina Haagensdatter indkom den 26. Januar 1832 ifølge Høiesterettsdom af 1. Juli 1831 på 6 Maaneder for 1 ste gangs Heleri. Født i Jämtland sogn. 51 aar 58" høi, mørkt Haar og Øienbryn, blaa Øine, fyldigt Ansigt of fin af Vekst og Legemsbygning. Ved Domsagtene for no- 11, 12, 13,14, og 15 oppererede under no. 10. Den 16. Februar: 1 stoffes Skjørt. 26. Juli: Helsaalet, flikket og overtraaklet 1 p. sko. Løsladt den 26. Juli."

Årsaken til at Stina kom i fengsel var at hun hadde gått rundt i bygda og solgt tyvegods for en rømt straffange - Ole Ottersen - som holdt hus i området Inndal/Sul. Hun delte forøvrig skjebne med flere inndalinger i samme sak. Det var nok nøden som drev henne til det. Protokollen kan du se HER

www.lyngslekt.com